I Chiang Mai er det et helseprosjekt som driver et barnehjem (House Of Love), en førskole (House Of Blessing) og undervisning om HIV/AIDS oppe i landsbyene som ligger i fjellene
Helseprosjektet oppdaget at det begynte å komme slummer rundt Chiang Mai. Siden de allerede underviste i landsbyene, gikk de inn i slummene og underviste om faren for HIV og AIDS.
Slummene består for det meste av to kategorier folk: Thailands eget stammefolk som vil til byen på leting etter et nytt og bedre liv for seg og familien, og flyktninger fra Burma og Laos. De fleste av dem er også etiske minoriteter.
De oppdaget at mange av barna som bodde der levde under stor risiko for mishandling både fysisk, psykisk og seksuelt. De sa til foreldrene at de ikke hadde mye penger, men hvis det var en spesiell ting de ønsket seg, hva var det?
Da kom foreldrene med ett stort ønske: et trygt sted for barna å være på formiddagene når de var på jobb. Ofte ble barna utsatt for forskjellige former for misbruk og mishandling mens foreldrene var på jobb. Slik startet førskolen.
Nå har de 50 barn fra 3 forskjellige slummer og på sikt skal de ha 60 barn.
I Thailand er det en del krav når man skal starte på den offentlige skolen. Barna skal snakke thai, kunne alfabetet og litt matematikk. De må kunne nasjonalsangen og hilse flagget riktig. Uten disse kunnskapene så risikerer de å bli utsatt for lærenes vrede og det innebærer ofte slag med flat hånd eller med linjal og bambuspisker.
Før de startet førskolen, mente lærene på den offentlige grunnskolen som slummene hører til at stammebarn var møkkete og dumme. Ikke så rart at ungene ble ”dumme” i forhold til andre barn som hadde gått 3 år på førskole og lært seg en masse grunnkunnskaper som disse fattige barna ikke hadde.
Så dette var også en grunn til at foreldrene ønsket førskole for barna sine.
Nå lærer barna om hygiene, klærne deres blir vaska på førskolen hvis de er veldig skitne, alle barna dusjes hver dag og de lærer å pusse tenna.
De får servert varm lunsj hver dag og dette er nok for mange av dem det største måltidet på dagen.
En gang i 2007 opplevde jeg at en gutt på ca. 4 år ble helt hysterisk fordi han fant ingen ledig plass rundt bordet, og trodde han ikke skulle få mat.
Etter at vi startet med risprosjektet i 2007 har ikke dette skjedd igjen. Før hev ungene seg over maten og spiste alt. Nå har har noen av barna sagt "jeg liker ikke dette", i stedet for å spise alt. Det er selvfølgelig ikke bra at de ikke spiser opp, men det viser hvor viktig risprosjektet er. De er ikke lenger skrubbsultne!
I
2007 var barna veldig tynne, mange av dem manglet flere tenner. Tennene
kan være helt svarte pga. karies. Dette er ofte fordi snop er billigere enn
skikkelig mat.
Det lille foreldrene tjener (når de får lønn) må gå til husleie og den
billigste maten.
Men det rekker ikke rundt…
Derfor måtte flere av barna gå rundt på nattmarkedet og selge blomster til 20 bath (3 kr). I den siste slummen som førskolen startet å jobbe i, nå i 2010 går barna og selger blomster i veikryss!
Her måtte de gå til midnatt. De blir hentet og kjørt til skolen tidlig neste morgen.
Dermed
får de veldig lite søvn...
Resultatet er hyperaktive, ukonsentrerte unger som ikke klarer å sitte rolig og
lære, og som sovner over pulten til tross for at de har en sovestund etter
lunsjen.
Jeg (Karianne Plener) og Tone Mæland så disse barna på nattmarkedet hver gang vi var der, og vi begynte å lure på om vi kunne hjelpe dem for å få dem vekk fra nattmarkedet. Vi snakket med Kim (en av lederne for alle prosjektene).
Vi har inngått kontrakt med familiene som sier at så lenge vi gir dem ris skal ikke barna selge blomster når det er skole dagen etterpå.